Fredag: Jadudah

«Wow! Magisk! De neste store! Må sjekkes ut!»

Ordene tilhører bookingsjefen etter det nye albumet de ga ut i fjor høst. De ble med det 2. bandet vi booket til årets Villmarksrock.

Vi har fulgt bandet et par år og har hatt store forventninger til albumet. De tre singlene vi har fått presentert siden i mai har lovet mye, men de var bare (krem)toppen på kaka. Når de 6 nye låtene åpenbarte seg og det hele ble rørt sammen til en helhet, åpnet det seg en magisk verden!

De er blitt sammenlignet med PJ Harvey, Blonde Redhead og Briskeby. Men det er urettferdig. Mot Jadudah! De har et helt eget sound, en egen identitet og et produkt som minst er helt på linje med de nevnte – og hvem som helst man forsøker å sette dem i bås med!

Låtene er så varierte at det aldri blir kjedelig. Å greie det kunststykket uten at det kjennes sprikende og uten at de mister identiteten på veien vitner om at de som band har blitt voksne på veien mot albumutgivelsen. Det har tatt tid, men var verdt å vente på! Det spenner fra skitten rock med både trøkk, bredde og dybde i ene enden til følsomme og hypnotiske låter i den andre. At de er selvsikre nok til å eksperimentere også, f.eks. med rumbareferanser i Black Sea står det respekt av.

Apropo hypnotisk. Helle Larsens stemme er noe for seg selv der den spenner fra det ekstremt kraftfulle (Eks. And We Fall / Kaputo) til det fløyelsmyke (eks. Dandelions / One Last Song). Vokalen står frem i låtene med en autoritet som trollbinder og ikke vil gi slipp. Og for noen herlige harmonier! Wow! Det er som stjernestøv drysses over låter som allerede står seg mer enn sterkt nok uten!

Det er også forfriskende å høre på Sigbjørn Sand Johansens småfrekke detaljer og alt annet enn rett-frem-rock trommespill. Her er det mye fine detaljer som får lov til å komme frem i lydbildet og gjør det ekstra spennende.

I fjor høst gikk albumet Strangers på konstant repeat hos oss og nå gleder vi på oss søvnløse netter til fredag 10. juni!